Det er nå nesten en million Rohingya-flyktninger ved Cox Bazar i Bangladesh. Flertallet er kvinner og barn. Situasjonen er spesielt vanskelig for de mange kvinnene som har mistet mennene sine. Men mange rohingya-kvinner jobber hardt for å forbedre situasjonen for seg og sine. Bistandsaktuelts Fabeha Monir har snakket med noen av dem.
Rahima (19), jusstudent.
– Rohingya-kvinner har alltid måttet kjempe. Vi hadde verken utdannelse, rettigheter eller valg i flyktningleiren hvor mine tre søstre, broren min og jeg ble født. Foreldrene våre ble behandlet som flyktninger, og det ble også vår identitet.
Men jeg ville ha et annet liv, jeg ville være noe annet enn flyktning. Og det å være utdannet, ha en mening eller å kjempe for ens rettigheter kunne jo også være en del av identiteten, ikke sant? Og jeg ville ha min egen identitet. Jeg ville ikke lide samme skjebne som andre rohingya-jenter: bli slått hvis man snakker, føde haugevis med barn og dø i stillhet. Helt siden jeg var barn har jeg drømt om å kunne hjelpe kvinner. Rohingya-kvinner!
Og etter å ha sett utenlandske kvinner studere og leve et helt annet liv enn oss fra leiren, gikk det opp for meg at det er dette jeg vil: Jeg vil være en slik kvinne som kan hjelpe andre som trenger det. Derfor studerer jeg nå juss. I leiren var det ingen muligheter for å gå på skole, men da tanta mi giftet seg med en bangladesher lot han meg meg få bo med hans familie. Jeg tok meg av barna, handlet og laget mat til dem. Og jeg gikk på skole. Men jeg måtte lyve; ingen av skolekameratene mine visste at jeg var rohingya. For folk hater oss, uten at jeg helt vet hva vi har gjort galt.
Etter noen år fant jeg en jobb; jeg underviste barn i data. Lønna brukte jeg på å leie eget hus, og for to år siden flyttet tre av søsknene mine inn med meg for å gå på skole. Og nå studerer jeg juss på første semester. Jeg vil bli menneskerettighetsadvokat, slik at jeg kan hjelpe rohingyaene.
Khin Khin Hla (35), lærer
– Jeg kommer fra den nordlige delen av Rakhine i Myanmar, men nå bor jeg i Bangladesh. Den reisen var ikke lett, jeg måtte til og med reise fra identiteten min. I 2006 dro jeg til Bangladesh for å komme meg vekk fra forfølgelsen og diskrimineringen fra myanmarske myndigheter, og siden har jeg jobbet som frivillig i tillegg til jobben som lærer.
Jeg har jobbet med å dokumentere nye rohingya-flyktninger som ankommer Bangladesh. Jeg er stolt av å kunne støtte folket mitt, og jeg ønsker å finne flere utdanningsmuligheter for jentene våre.
Rohingya-kvinner og –jenter flykter fra massedrap, gjengvoldtekter og tortur. Jeg tror bare utdannelse kan redde jentene våre fra å bli utnyttet enda mer, derfor underviser jeg dem i engelsk. Som lærer ønsker jeg å vise dem veien videre, slik at de kan drømme om en bedre framtid.
Det er ikke lett for jentene våre å glemme alt de har opplevd eller mistet. Og i leiren får de bare grunnleggende skolegang, så de vil fortsette å oppleve diskriminering helt til de får større muligheter eller full utdannelse. Jeg er ikke bare læreren deres og en rollemodell – jeg er også en kriger, og jeg gir meg ikke før jeg har brakt fram det beste i dem.
Jeg er sikker på at rohingya-jenter vil vise hele verden hva det bor i dem. Dette er mitt kall her i livet og min ultimate drøm.
Razia Sultana, advokat og lærer
– De mest sårbare i flyktningleirene er enslige kvinner, foreldreløse og unge jenter. Kvinnene ble hardt rammet av volden mot rohingyaene: De ble voldtatt, mistet sine ektemenn og så sine barn bli drept. Da de kom til Bangladesh som flyktninger, var de dypt traumatiserte. Disse kvinnene har jeg jobbet med siden 2014. Jeg er rohingya, advokat, forsker og lærer som har spesialisert meg på traumer, massevoldtekter og trafficking av rohingya-jenter og –kvinner.
Det som bekymrer meg mest, er økningen av unge jenter som er ofre for trafficking, noen så unge som 12 år. Unge jenter kan bli kidnappet, lovet jobb eller motta ekteskapstilbud, for deretter å bare forsvinne. Dette kan skje fordi mange ikke klarer å forestille seg en framtid og er desperate etter å skaffe seg et bedre liv. Jeg er også svært bekymret for ungdommen generelt. De ønsker seg utdannelse, men har ikke annet å gjøre enn å henge rundt i flyktningleirer – deprimerte, skuffede og sinte. Dette er meget farlig.
Unge rohingyaer, både menn og kvinner, har en viktig rolle å spille. De burde bli oppmuntret til å jobbe som frivillige med koordinering av nødhjelp i leirene, bevisstgjøring og kommunikasjon av viktig informasjon. Om vi gir dem den tillitten vil de også etterhvert få gode lederegenskaper. Jeg har selv jobbet med å rette søkelyset mot alle de grusomhetene rohingya-flyktningene har gjennomgått. Rohingyaene lengter etter fred. Og hvis bare politikerne og det internasjonale samfunn kan skape et fredfullt klima, vil vi dra – vi vil forlate Bangladesh og dra hjem igjen.
Nur Khatun (60) fødselshjelper
– Jeg har opplevd grusomheter. Da jeg måtte flykte fra hjemlandet mitt så jeg døde kvinner og barn. Til slutt måtte sønnen min bære meg over grensen, og i flere måneder fikk jeg ikke sove, det var for vondt. Jeg ville hjelpe alle sammen. I Myanmar var jeg en tradisjonell jordmor, og jeg hjalp tusenvis av rohingya-kvinner med å føde. Og det vil jeg fortsette med – å hjelpe rohingya-mødre.
Hver dag besøker jeg gravide og gir dem nødvendig hjelp. Jeg har hjulpet til med mer enn 100 fødsler siden jeg kom til leiren. Rohingya-kvinner liker ikke å måtte dra til sykehus eller fødestuer, og ofte får de heller ikke lov av ektemennene sine å forlate hjemmet. Men da hjelper jeg dem. Og for noen måneder siden fikk jeg også opplæring av både fødestue og NGO-er. I min alder har jeg ikke så mye energi igjen til å reise rundt, men dette er min plikt overfor folket mitt.
Jeg savner Myanmar, og jeg vil ikke dø i et fremmed land. Men jeg har ikke noe valg. Jentene og kvinnene våre lever ikke gode liv, og bare om de får utdannelse kan de forandre livene sine. Jeg håper det vil skje en gang. Derfor fortsetter jeg å utføre pliktene mine. Dette er en veldig viktig jobb, og folk respekterer meg for jobben jeg gjør. Og når unge jenter ser en på min alder tjene dem på denne måten, vil de også forstå hvor viktig det er å få seg opplæring innen helse og medisin, kanskje noen av dem til og med vil bli fødselshjelpere. Dette kan redde livene til rohingya-jenter.
Swaleha Begum (19), enkeleder
– Etter at den myanmarske hæren hadde drept mannen min, krysset jeg grensen alene, og på veien møtte jeg flere kvinner som var i samme situasjon som meg. Nå bor jeg i denne overbefolkede og støvete dalen hvor jeg er ansvarlig for en ren kvinneleir. Her er vi alle enker, og vi er som en stor familie. Ingen er alene lenger, og sammen har vi laget oss et hjem.
I leiren vedlikeholder vi våre egne bad, leder bønner og deler ansvaret for flokker med barn og foreldreløse. Hovedoppgaven min er å sørge for at menn – også tenåringsgutter – holder seg unna teltene våre. Å ta på seg denne oppgaven som 18-åring, var ikke lett. Men alt vi har tapt og alle sårene vi har fått, har lært oss å være sterke og å leve i verdighet. Og nå har jeg lovet å beskytte alle kvinnene som bor her. De har gitt meg tillitt og stoler på meg – det har gjort meg sterkere.
Mange kvinner går gjennom grusomme traumer etter å ha mistet familiene sine. Og nå må vi stå sammen og hjelpe hverandre, for i det hele tatt å overleve. Sammen leser vi koranen hver morgen, og vi lytter til hverandre. Jeg forsøker ikke bare å lege mine egne sår, men også andres. Når gamle kvinner i leiren bryter sammen, omfavner jeg dem. Og når de ser motet mitt, prøver de å reise seg igjen. Jeg føler mye ansvar – jeg lever ikke lenger bare for meg selv, men for alle i enkeleiren.
.
