«Jeg er livredd for at faren min ikke skal få tilgang til blodtrykksmedisinen sin i tide, at han skal få enda et slag», skrev en venninne i USA på Whatsapp-gruppa vår i juni. Hun skrev i panikk om faren som fortsatt befinner seg i Damaskus.

Jeg kjente at hjertet banket.

«Send meg listen over medisinene han trenger. Jeg har et søskenbarn som er farmasøyt, og som samler inn medikamenter fra ulike apotek i Damaskus», svarte en annen venninne, før hun kort tid senere måtte unnskylde seg fordi hun hadde lovet mer enn det som var mulig. All tilgjengelig medisin var allerede delt ut, søskenbarnet kunne ikke hjelpe likevel:

«Beklager».

Etter fem år i Norge, har jeg blitt vant til å føle på en hjelpeløshet når jeg ser nyheter fra Syria. Men med koronakrisen kjenner jeg på en angst og håpløshet av nye dimensjoner.

Den sedvanlige propagandaen

«Medisin-krisen» som rammet Damaskus i juni ble forsterket av et helsevesen som var i ferd med å gå i oppløsning, manglende tilgang til troverdig medisinsk informasjon, og den økonomiske krisen i Libanon.

Tre måneder tidligere, i mars da verden stod ovenfor en global pandemi, reagerte det syriske regimet med sin sedvanlige propaganda-taktikk. Til tross for rapporter om smittetilfeller blant personer som reiste fra Syria til Jordan og Irak, avviste regimet at pandemien også hadde nådd Syria.

Deretter skyldte statlige tv-kanaler på en «biologisk krigføring utført av USA og Sionister». Anklagen om at viruset var «plantet» ble kombinert med forsøk på å gi USA og sanksjoner mot syriske myndigheter skylden for de tiltagende krisene, både i økonomien og helsesektoren.

Og de gangene eksterne fiender ikke ble utpekt som skyldige, fikk folket selv skylden for viruset.

Statlige mediekanaler startet en kampanje under hash-taggen «medisinen er bevisstheten din». På den måten signaliserte de at manglende bevissthet blant innbyggerne ville få skylden for ethvert smitteutbrudd. I tillegg delte nyhetsbyrået SANA bilder der innbyggerne ble oppfordret til å «melde fra om mistenkelige smittetilfeller», særlig blant dem som kan ha tatt seg ulovlig inn i landet.

Til slutt, etter en tid, erkjente statlige medier at de første tilfellene av covid-19 var reelle.

Tallene mediene opererte med var imidlertid både for lave og urealistiske. De bar preg av motstridende og uklar informasjon over geografisk spredning og antall personer som hadde blitt friskmeldt etter å ha blitt smittet. WHOs rolle i Syria ble begrenset til kun å videreformidle de motstridende utsagnene fra det syriske helsedepartementet, uten nærmere granskning.

Hvor er Syrias helsearbeidere?

For å fylle dette informasjons-tomrommet begynte syriske leger i utlandet å dele informasjon og samle inn penger. De måtte imidlertid sørge for at den solidariske innsatsen ikke ble offentlig kjent, da det syriske regimet ikke ville ha tillatt støtte fra syriske avhoppere i utlandet.

Inne i de regimekontrollerte områdene begynte syriske leger å spre informasjon basert på empiri og forskning via Facebook. Denne informasjonen stod i skarp kontrast til informasjonen som ble delt av statlige medier.

For eksempel ble dekanen ved det medisinske fakultetet ved Universitetet i Damaskus i praksis en talsperson mot enkelte mediekanaler. Dekanen advarte om at situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll, og at sykehusenes kapasitet var i ferd med å bli overbelastet. Han fortalte folket indirekte at de ikke kunne stole på myndighetenes utsagn om viruset, og han gikk i direkte konfrontasjon med utdanningsministeren på spørsmålet om gjenåpning av skolevesenet.

Han fikk, ikke overraskende, sparken i september.

De syriske legene som har mistet livet som følge av koronaviruset er eksempler på den lange listen over tragiske skjebner som kunne ha vært unngått.

Det er viktig å gi norske ikke-statlige organisasjoner, og da særlig de som opererer i regimekontrollerte områder, en påminnelse om at de kritiske krisene i henholdsvis økonomien og helsevesenet i Syria er menneskeskapte. Enkelte virker til å overse dette faktumet i sin offentlige kommunikasjon.

Det syriske regimet er ene og alene ansvarlige for å ha tatt 3327 helsearbeidere til fange og bortført dem, ifølge Det syriske nettverket for menneskerettigheter. Fra konflikten begynte i 2011 til desember 2017 ble det utført totalt 492 angrep mot medisinske fasiliteter, og 847 helsearbeidere ble drept, ifølge Leger for menneskerettigheter (PHR).

Syriske myndigheter og deres allierte er ansvarlig for nesten 90 prosent av angrepene og drapene.

Pandemien som forverret krisen

Midt oppe i dette dystre scenarioet finner mennesker kreative måter å mobilisere og samarbeide på.

En Facebook-gruppe kalt Sterilize it ble grunnlagt av studenter ved Universitetet i Damaskus i mars i år. Formålet var å finne måter å dele informasjon og å bytte og selge smittevernsutstyr, medisiner og oksygentanker. Siden har gruppen fått over 260 000 medlemmer.

I juli ble medisinkrisen forverret av utbruddet av covid-19. Mens det offisielle antallet dødsfall stoppet på 50, dukket det daglig opp to til tre nekrologer på facebook-siden min. I tillegg ble en liste over 61 avdøde leger man antar mistet livet til koronaviruset hyppig delt i sosiale medier.

Dette antallet ble imidlertid ikke bekreftet offentlig da man ikke hadde tilgang til velfungerende testsentre.

Til tross for den offentlige propagandaen om at testsentrene hadde åpnet, ble ikke folk testet. Og i tillegg til denne alvorlige helsekrisen er Syria rammet av økonomisk kollaps.

Det syriske pundet (SYP) har falt til sitt laveste nivå noensinne. Sammenlignet med 2011, da en dollar tilsvarte 47 SYP, får man idag en dollar for 2200 SYP.

Alle de som sørger på avstand

Faren til venninna mi, som strevde med å få tak i medisiner, fikk symptomer på covid-19 i juli. Han klarte nesten ikke puste, og trengte en ventilator.

«Vet noen om et sykehus som kan ta imot han? Vi har kontaktet alle offentlige og private sykehus, og vi fikk avslag fra samtlige», skrev venninna mi på Whatsapp. Jeg begynte å forhøre meg i andre nettforum, men svaret var alltid det samme: «Ingen sykehus har ledig kapasitet».

Senere fikk familien til venninna mi vite at det fantes tilgjengelige akutt-sengeplasser ved et sykehus i et av de rikere områdene av Damaskus. Dette sykehuset var imidlertid forbeholdt pasienter med tilknytning til regimets indre kretser.

Faren til venninna mi fikk likevel hjelp via en av disse facebook-gruppene. Noen kjente en sykepleier som hadde en oksygentank, og faren fikk til slutt behandling hjemme i leiligheten. Men så døde han likevel nå i oktober, etter å ha levd med koronarelaterte komplikasjoner i mer enn to måneder.

Hjelpen kom dessverre for sent.

Syrere har i lang tid blitt tvunget til å sørge på avstand, uten mulighet til å besøke stedet der deres nærmeste er gravlagt, og i mange tilfeller uten engang å vite hvor disse gravene er. Syria har blitt et land der aldrende foreldre må se bilder av barna sine på en skjerm. Syrere i eksil risikerer både å oppleve at deres kjære ender opp med å dø i ensomhet og å se sitt eget land gå i oppløsning.

Man forsøker å få bukt med følelsen av å være hjelpeløs ved å sende penger, engasjere seg i solidariske aksjoner og heve stemmen eller skrive om det som skjer, i håp om at dét kan føre til endring.

Eller, for å bruke ordene til en venninne:

«Vi skriver, slik at vi kan sende en imaginær blomst til de gravplassene vi ikke kan besøke».