I folkeeventyret Soria Moria møter vi den lille gutten fra den fattige familien som tar seg gjennom mange farer for å komme til slottet på toppen av fjellet.
Mange hjelpere, som «den gamle kjerringa», månen og vestavinden fører gutten frem til drømmeslottet. I virkelighetens Moria er det derimot ikke mange hjelpere. 13 000 mennesker står hjemløse igjen etter storbrannen i en leir som har oppstått fordi europeiske land ikke blir enige om hvordan man hjelper folk i nød.
Og, foreløpig er det lite som tyder på at brannen vil få noen konsekvenser som løfter Norges internasjonale renommé. Vi står på slottsbalkongen og bryr oss svært lite om det som utspiller seg nederst på kontinentet.
Skuffende fra Løvebakken
Leder for nødhjelpsarbeidet vårt i Hellas, Popi Gkliva, forteller oss om kaotiske tilstander på Lesvos. Moria-leiren har huset mer enn fire ganger flere enn kapasiteten. De som bodde der er nå ute gatene og venter på å bli evakuert.
Blant dem er barn som har flyktet alene.
Disse barna, eller «unge mennene» som enkelte politikere betegner dem som, har blitt tapere i et uverdig spill. Norske myndigheter har sittet og sett på en tragedie som har utfoldet seg i svært mange akter, over flere år.
Med den store KrF-seieren i mai, der «Norge skulle ta imot barn fra Moria», var det mange som glemte det som stod i liten skrift – at dette bare ville skje dersom 8-10 land gjorde det samme. Før den tid skulle vi gjøre minst mulig.
Vi ønsket å sitte stille i båten og håpe at den greske tragedien gikk over av seg selv
«Hjelpe-dem-der-de-er»
Vi ser en stadig mer passiv trend blant flere partier. Trolig kan passiviteteten knyttes til neste års stortingsvalg. Høyre lanserte utkast til sitt partiprogram for neste stortingsperiode denne uka, med mål om en streng innvandringspolitikk. Arbeiderpartiet har selv lansert en ny integreringspolitikk der målet blant annet er å gi «fattige land som tar imot mange flyktninger muligheten til å ivareta flyktningenes langsiktige behov.»
En «hjelpe-dem-der-de-er»-retorikk, som tidligere var vanlig på høyre ytterkant av norsk politikk, har blitt stadig mer mainstream.
Ap har heller ikke sagt noe så langt om konsekvensen av brannen i Moria for norske innvandringspolitiske prioriteringer. I tillegg har KrF vært tydelige på at afghanske barn i leiren ikke får komme til Norge, fordi norske myndigheter har bestemt at Afghanistan er trygt – noe som bestrides av de aller fleste eksperter.
Det politiske spillet
Nordmenn som er kritiske til innvandring, har stadig flere partier å velge mellom.
Og det ligger mange taktiske vurderinger til grunn når partiene uttaler seg i innvandring- og flyktningpolitikken. Partistrategene har nok lent seg på en undersøkelse der innvandring ble kategorisert som et hovedtema for velgere. Men at velgere er opptatt av temaet, betyr ikke at de er mot innvandring.
For eksempel er det svært mange kommuner som er klare på at vi kan gjøre mer for mennesker i nød, og som ønsker å bidra. Bare i forbindelse med den langtrukne diskusjonen om Moria-barna, har totalt 112 kommuner stilt seg positive til å ta imot flyktninger, mens regjeringen lenge har sagt nei.
Det måtte altså koronasmitte og brann til før regjeringen tydelig signaliserte at de var positive til å ta inn flyktninger fra Hellas.
Norges rennommé?
Den passive holdningen Norge har vist, bryter markant med en tidligere tradisjon som strekker seg helt tilbake til Fritjof Nansen og hans tid som verdens første høykommissær for flyktninger.
Man kan tro at polarisering har blitt større nå, men på Nansens tid var flyktninger stigmatisert og jesuitter fikk ikke engang komme til landet.
Etter hvert ble det tatt til orde for å åpne Norge mer mot verden, både handelsmessig og medmenneskelig. Norge gikk foran og fikk etter andre verdenskrig en sterk rolle i utviklingen av flyktningkonvensjonen som skulle hindre forfølgelse av enkeltpersoner. På 90-tallet førte vårt engasjement til at vi tok imot 12 000 flyktninger fra Bosnia i løpet av ett enkelt år (1993), og Norge var tidlig ute med å etablere en luftbro som tok imot 6000 flyktninger fra Kosovo i 1999.
I dag skaper et antall på kun 50 flyktninger høylytt debatt og store innsigelser fra flere hold. Hadde han hørt oss, ville Nansen snudd seg i graven.
Det er på tide å gjenoppta arven.
