Å kalle bistandsbudsjetter en pengefest, slik Sylvi Listhaug nylig gjorde til Bistandsaktuelt, er en åpenbar provokasjon.
Et slikt utspill tjener populismen, men det gavner ikke debatten.
Den beste vaksinen mot populisme er en politikk som faktisk fungerer. Synlige resultater og godt omdømme gir skrint grunnlag for politisk spill. Dessverre er verden innrettet slik at det verken finnes enkle løsninger på komplekse konflikter eller raske veier til demokrati. Men flere land har vært på norske budsjetter i tiår, og da kan man jo forstå at noen lurer på hva vitsen er.
Jeg har ingen illusjon om at Sylvi Listhaug lurer på noe som helst når hun sier at pengefesten som bistandsbransjen har hatt må ta slutt en dag. Det oppleves neppe som en fest blant de hun omtaler. De som jobber tett på nød, konflikt og katastrofer, føler på håpløsheten og manglende ressurser til de som har minst fra før. Men når nød og konflikt skyldes dysfunksjonelle strukturer, så er ikke mer penger svaret. Dette vet bistandsbransjen like godt som Listhaug.
Fokuserer på overføringer, ikke kvalitet
Det krevende for bransjen er at i motsetning til feilslått pengebruk, korrupsjon og misbrukte midler, så når sjelden bransjens egne debatter om effektiv bistand og bedre pengebruk frem til tabloidene. Jeg mener målet om 1 prosent av brutto nasjonalinntekt ikke hjelper heller. Da Norge ikke brukte hele bistandsbudsjettet i 2018, var kritikken at det ikke var i tråd med Stortingets vilje, og at Norge må oppnå forpliktelsene sine. Problemet er at når forpliktelsen kun er enighet om målet om pengebruk, og ikke kvalitet og innhold i bistanden, så skaper det nettopp grunnlag for bistandspopulisme.
Hovedgrunnene til at målet ikke ble nådd var en kombinasjon av at norsk økonomi gikk bedre enn ventet, slik at inntekten det skulle beregnes 1 prosent av ble større enn man trodde, og penger ikke ble utbetalt fordi prosjekter var forsinket eller kvaliteten ikke holdt mål.
Én-prosenten har vært norsk bistands hellige ku. Den er nok nyttig i en økonomi i vekst, når dette bare betyr mer penger hvert år. Det kan bli spennende å se hva som skulle skje dersom den dagen kommer der økonomien trekker seg sammen, og det å fylle én-prosenten per definisjon blir et kutt.
Med en global pandemi som rammer verdensøkonomien hardere enn vi nok foreløpig merker i Norge, så kan den dagen komme. Men vel så viktig, og kanskje viktigere, er kvaliteten på prosjektene og at midlene når frem til rett målgruppe og gjør en positiv forskjell, slik Norads daværende direktør Jon Lomøy sa det til Bistandsaktuelt da han skulle forklare tallene i 2019.
Ingen bransjer er i en posisjon der de er hevet over all kritikk, uansett hvor velmenende eller gode de er i egne øyne. Kanskje særlig de bransjene som jobber med de mest sårbare skal og bør møtes med en mer kritisk holdning enn de fleste andre, nettopp fordi de som er aller mest sårbare blir skadelidende av selv den minste feil.
Mer opptatt av utbetalinger enn dokumentering
I tillegg kommer den sedvanlige tilliten og solidariteten mellom skattebetalerne og mottakerne (her ment som organisasjonene, ikke målgruppene). Dersom legitimiteten til den norske bistands- og utviklingsmodellen skal opprettholdes, bør de gode nyhetene være flere enn de dårlige. Da er det et vedvarende problem at det stadig dukker opp rapporter om bistand uten effekt, eller i verste fall, bistand som virker mot hensikten.
De som jobber med bistand til daglig burde ønske all debatt velkommen, uavhengig av hvem som starter den. Det gir en mulighet til å belyse både problemer og muligheter for norsk bistand. Men jeg har sjelden hørt noen innrømmelser på at forpliktelsen til én-prosenten faktisk skaper problemer med å opprettholde kvalitet. Det er nesten litt tvert imot. Dersom man ikke kan vise til faktiske resultater er forklaringen ene og alene at man trenger mer penger.
Det er ikke så lenge siden konklusjonene i evalueringen av resultatmålingen i norsk bistand viste at resultatkulturen er for svak og at man er mer opptatt av å utbetale penger enn å dokumentere resultater. Dersom bistandsorganisasjonene ikke er på banen, overlates banen til populistene.
I stedet burde man takke dem for å reise debatten og gjøre sitt aller ytterste for å både bruke ressursene på best mulig måte og deretter bevise det. Da kunne man med rette tatt seg en liten bistandsfest.
Les replikk fra Sylvi Listhaug her: